Solaris Containers & Zones - Hvis Du Bruker Solaris, Hvorfor Bruker Du Dem Ikke?

2023 Forfatter: Kayla Nelson | [email protected]. Sist endret: 2023-07-30 23:17

Med mindre virksomheten din er sterkt avhengig av Solaris, vet du kanskje ikke hva det er. Solaris er navnet på merkevaren / smaken til UNIX-operativsystemet som opprinnelig ble utviklet av Sun Microsystems. Tradisjonelt kjørte den også på maskinvare levert av Sun. Solaris erstattet sitt tidligere SunOS og endret nylig navn til Oracle Solaris for å gjenspeile kjøpet av Sun av Oracle. Mange steder vil du fortsatt se operativsystemet referere til “SunOS”. Suns originale plattform, SPARC (Scalable Processor Architecture), var og er fortsatt konkurrent til Intels plattform, nå referert til som x86 eller x64.

SPARC var en av de tidligere prosessorplattformene som støttet 64-biters CPUer (circ1993) samt Symmetric multiprocessing (SMP). Dette tillot servere å bruke mer enn en prosessor. Sun SPARCs var populære for å skalere 4,8 og til og med 64 eller høyere prosessorer tidligere enn andre leverandører (circ1993). Det er vanskelig å tro i disse dager, men på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var mange servere begrenset til en prosessor, kjerne og tråd. Den eneste måten å skalere et miljø på var å legge til flere servere på grunn av denne begrensningen. I dag med hjemme-PC-er er det ikke uvanlig å se dual x 8+ kjernemaskiner. Selv mobiltelefoner i dag er multi-core og noen ganger dual prosessor.

Som med de fleste maskinvarer, begynte prosessorkraften å overgå de faktiske beregningsbehovene for forskjellige programvare, og massivt kraftige systemer ble kjøpt i skala, men ikke alltid brukt til 100% av potensialet. Noen ganger ble biffete systemer dimensjonert for slutten av månedens løp, men satt relativt inaktiv resten av måneden. For Intel-baserte plattformer skapte VMware navn i virtualiseringsverdenen på slutten av 1990-tallet for å tillate bedre utnyttelse av disse prosessorene. VMware er imidlertid begrenset til Intel-plattformer. Solaris begynte å se behov for dette og implementerte sin virtualiseringsplattform kalt Solaris Containers i 2004. I løpet av årene har terminologien endret seg fra containere til soner. Implikasjonene av de forskjellige navnene kan være forvirrende, men for enkelhets skyld vil vi referere til hele infrastrukturen / teknologien som soner.

I ny installasjon av Solaris er det standard global sone. Dette er foreldresonen. I VMware-terminologi vil dette være vertsoperativsystemet. Derfra kan du opprette ikke-globale soner. Det er få forskjellige typer. De ikke-globale sonene kan ikke oppdage hverandre eller foreldrene, da det er virtualiseringslag som segmenterer disse. Bare den globale sonen er klar over alle de andre sonene.

Sparse Root Zone krever den minste overhead. Den deler i hovedsak den samme kjernen som den globale sonen og det meste av brukerlandet og pakkene. Den kan lese flertallet av den globale sonens filer (avhengig av sysadmin-konfigurasjon), men har sin egen lagringsplass for skriving. For de som er kjent med VMware, vil dette være nært knyttet til tynn klargjort koblet klone.

Hele rotssonen inneholder en komplett lese / skrive kopi av den globale sonen. I VMware-termer er dette tettest knyttet til full klon av global sone til ikke global sone. Dette tar vesentlig mer plass enn den sparsomme rotsonen, men gir mer fleksibilitet i konfigurasjonen av den siden full kopi for lese / skrive er laget.

Endelig er Branded Zone en som støtter en helt annen versjon av Solaris. De to tidligere nevnte sonene deler alle den samme kjernen og brukerlandet. I noen tilfeller trenger du kanskje tidligere versjon av Solaris for bakoverkompatibilitet. Hvis du for eksempel kjører Solaris 11 på den globale sonen, men trenger å kjøre Solaris 10 for din ERP, vil Branded Zone bidra til å gjøre det lettere. I dette oppsettet ligner det mer tradisjonell hypervisor da OS-versjonen ikke er avhengig av den globale sonen OS-versjon. Det krever fortsatt at operativsystemet er Solaris. Den globale sonen gir en viss emulering av systemanrop til tidligere versjoner for å bidra til å lette dette.

Fra den globale sonen kan du starte, stoppe, installere nye soner og til og med avinstallere soner etter behov. Som med de fleste UNIX-operativsystemer, er det veldig enkelt å skripte dette etter behov, og du kan automatisere behovet for å spinne opp soner eller avsette etter behov. Nedenfor har jeg allerede installert sone, men satt til ikke automatisk oppstart og har startet den manuelt.

Denne separasjonen og isolasjonen er nødvendig for at virtualisering skal fungere som forventet. For eksempel vil du ikke at ditt ERP-system skal konkurrere med ressurser med ditt tilpassede program som behandler forretningstransaksjoner, men også lar hver av dem utvide seg til delte ressurser etter behov. Ellers kan du bare unngå soner sammen. Virtualisering på denne måten sparer kostnader og plass, noe som resulterer i å kjøpe flere maskiner, drive dem og finne rackplass for dem. Som med ethvert virtualiseringsarbeid, trenger man å beregne alle kostnadene, harde og myke, involvert i å konsolidere ressurser og faktiske besparelser på den innsatsen. Vanligvis er tilfellet med SPARC-servere at du ikke vil være under forsyning, men du vil utnytte fullt ut på grunn av kostnadene for utstyret og sonene hjelper deg å gå denne fine linjen.

Oppsummert, hvis du bruker Solaris eller er Solaris-butikk, vet du sannsynligvis lite om soner. Med overgangen til skyen er Solaris ikke så populært for et operativsystem i disse dager fordi det ikke alltid er behov for store servere. Mange UNIX-administratorer har også kalt den "Slowaris". Tilfeller der det vanligvis er behov for det er ekstremt store bedrifter som kan ha eldre applikasjoner som kan være for dyre å omskrive eller migrere til mer økonomiske plattformer. Solaris har vært en veldig moden plattform gjennom årene, så du er nødt til å kjøre på tvers av en organisasjon som har standardisert den for visse behov.